ord

så stod jeg der igjen

oppgitt, fortvilet og lei av ord

som skaper misforståelser

men ordene er her

og jeg kommer ikke utenom

å lære å bruke dem rett

jeg rettet pekefingeren

mot dem og mot reaksjonene

bort fra meg selv

men det er nettopp her

jeg må søke og lete

lyttende innover

Regn

Under greiner

flyter vannet

og i det er granen

som holder dråpene fast

til den endelig må slippe

så faller de

og telles

møter tusener av andre

for det er flere som speiler seg

også himmelen

finnes i den rene

tårebekken

(Bildet er tatt ved Loddbekken, Vassfjellet)

Ung høstsol

pannen mot bjørka

blikket skrått nedover

mot de blåbærfargede hendene

den skinnende rammen rundt ansiktet

beveger seg lett i myk vind

nestensmilet som

et gjenskinn fra ennå uoppdagede

hemmeligheter

hvisk dem

synger stammen

og bøyer greinene

beskyttende

hvisk dem til meg

vær så snill

(Bildet av SE og ei bjørk på Oppdal)

Over veien lå et hus

og når jeg kommer på innsiden av hekken

passerer de store trærne

som før hadde hjemmelagde fuglebrett om vinteren

når snøen lå som hvite render

utenfor gjerdet på den brune åkeren

som strakte seg langt ja helt til butikken

der de solgte bruspulver i rosa papirposer

ja når jeg går opp den lange grusveien

som ikke lenger er så lang men som en gang var

som en hel verden av klinkekuler og opplevelser

i det samme eventyret som sukkerertene og jorbæråkeren

og den lille stua der det en gang bodde hekser og indianere

ja da står garasjedøra med ett midt i mot meg og sammen minnes vi

to små venner som tegnet ord på den med streker i kritt

hemmelige koder fra fremtiden som betydde noe

jeg står i regnet ute på trappen etter å ha ringt på døren

som har blitt lukket opp for meg så mange ganger

og når den åpnes fra innsiden og jeg tråkker over dørstokken

den som var så mye høyere før

ja da går jeg rett inn i en annen tid

og i ett øyeblikk er jeg tilbake

i lukten av nystekt grovt brød

og H-melk fra toliterskartong blir kakao

fra brune kopper som kjennes glatte mot leppene

og rottingspisestustolen under meg

er så høy at jeg dingler med bena

foran en kamin som merkelig nok har bånd

til en aftenbønn

det var ikke mange meterne hjem

men langt nok

til at en trengte følge

Åpen slutt

en åpning

i en avslutning

en vei ut

idet alle kreftene endelig taes i bruk

tar tak

se bevegelsen i lyset

skrått fra vinduet

en gang til

bare litt til nå

knokene hvitner

hver muskel spent

et

kast

glem skårene

du har sko på føttene

gå bare gå

fra en åpen slutt

til en åpen begynnelse

se deg ikke tilbake

(Inspirert av avslutningsscenen i "Gjøkeredet".)

Gjensyn

Plutselig stod hun der bare. Hun banket ikke på, men jeg merket at hun var der. Det som forundret meg mest, var at hun så ut akkurat som forrige gang. Hun hadde ikke vokst. Øynene var like triste og søkende. Likevel smilte hun. Jeg ble usikker. Skulle jeg omfavne henne, eller overse henne. Hva ville være det beste for henne. Hva ville være best for meg. Kunne omsorg gi næring til ensomheten? Jeg følte meg med ett like liten og svak som henne, som om årene mellom oss var visket bort. Det lå en verden mellom oss, men likevel ikke.

Jeg strakte frem hånden, men trakk den fort tilbake. Ikke nå. Senere kanskje, men ikke nå. Først måtte jeg samle krefter, vite at jeg kunne tåle det. At hun kunne tåle det. Hva ville hun egentlig? Hvorfor kom hun til meg nå. Jeg kunne se rett igjennom henne, og synet skremte meg. Sårbarheten, ensomheten, frykten. Og jeg så hvor inderlig hun lengtet etter å få lov til å være liten. Hele skikkelsen ropte etter å bli holdt av sterke armer, og etter å gråte seg tom på en voksen skulder. Ordløst fortalte hun meg om ansvaret hun ikke maktet å bære, om kravene hun ikke klarte å leve opp til, om behovet for å bli sett og elsket som den hun var. Som den hun enda er.

Hun var sliten av å strekke seg, sliten av å vokse, sliten av å prestere, sliten av å tenke glade tanker. Når kan jeg hvile, spurte øynene? Hvor kan jeg hvile? Nå begynte hun å gråte også.

Å, som jeg lengtet etter å løfte henne opp og holde henne inntil meg, men jeg visste at det ikke var min oppgave. Jeg manglet styrken til å bære henne, evnen til å se henne og visdommen til å gi henne det hun trengte. -Unnskyld, hvisket jeg. Jeg snudde meg og ville gå, men da slo hun armene rundt beina mine og holdt meg fast. Hun var sterkere enn jeg trodde, og jeg greide ikke å forlate henne. Og jeg tenkte at selv om jeg ikke var i stand til å hjelpe henne, så kunne jeg hjelpe henne å finne noen. Hun tok hånden min, og så gikk vi videre sammen. Jeg hadde ikke noe å gi, men kanskje kunne jeg lære noe. Kanskje var det jeg som trengte henne.

Ny dag, nye dager

Hvile fra tanker

jeg selv ikke forstår å tolke

fred midt i en verden

der noen

mennesket

satte krig og død

på dagsordenen

glede over en kopp kaffe

i selskap med en melkekopp

en tidlig morgen ny

mens høsttåken ligger

tett rundt veggene mine

alt dette i det ene ordet

nåde