Det blå rommet

ord

2008-12-15T07:55:00.000-08:00

så stod jeg der igjen

oppgitt, fortvilet og lei av ord

som skaper misforståelser

men ordene er her

og jeg kommer ikke utenom

å lære å bruke dem rett

jeg rettet pekefingeren

mot dem og mot reaksjonene

bort fra meg selv

men det er nettopp her

jeg må søke og lete

lyttende innover

Regn

2008-09-25T01:23:00.000-07:00

Under greiner

flyter vannet

og i det er granen

som holder dråpene fast

til den endelig må slippe

så faller de

og telles

møter tusener av andre

for det er flere som speiler seg

også himmelen

finnes i den rene

tårebekken

(Bildet er tatt ved Loddbekken, Vassfjellet)

Ung høstsol

2008-09-12T23:38:00.000-07:00

pannen mot bjørka

blikket skrått nedover

mot de blåbærfargede hendene

den skinnende rammen rundt ansiktet

beveger seg lett i myk vind

nestensmilet som

et gjenskinn fra ennå uoppdagede

hemmeligheter

hvisk dem

synger stammen

og bøyer greinene

beskyttende

hvisk dem til meg

vær så snill

(Bildet av SE og ei bjørk på Oppdal)

Over veien lå et hus

2008-09-04T13:54:00.000-07:00

og når jeg kommer på innsiden av hekken

passerer de store trærne

som før hadde hjemmelagde fuglebrett om vinteren

når snøen lå som hvite render

utenfor gjerdet på den brune åkeren

som strakte seg langt ja helt til butikken

der de solgte bruspulver i rosa papirposer

ja når jeg går opp den lange grusveien

som ikke lenger er så lang men som en gang var

som en hel verden av klinkekuler og opplevelser

i det samme eventyret som sukkerertene og jorbæråkeren

og den lille stua der det en gang bodde hekser og indianere

ja da står garasjedøra med ett midt i mot meg og sammen minnes vi

to små venner som tegnet ord på den med streker i kritt

hemmelige koder fra fremtiden som betydde noe

jeg står i regnet ute på trappen etter å ha ringt på døren

som har blitt lukket opp for meg så mange ganger

og når den åpnes fra innsiden og jeg tråkker over dørstokken

den som var så mye høyere før

ja da går jeg rett inn i en annen tid

og i ett øyeblikk er jeg tilbake

i lukten av nystekt grovt brød

og H-melk fra toliterskartong blir kakao

fra brune kopper som kjennes glatte mot leppene

og rottingspisestustolen under meg

er så høy at jeg dingler med bena

foran en kamin som merkelig nok har bånd

til en aftenbønn

det var ikke mange meterne hjem

men langt nok

til at en trengte følge

Åpen slutt

2008-09-03T23:13:00.000-07:00

en åpning

i en avslutning

en vei ut

idet alle kreftene endelig taes i bruk

tar tak

se bevegelsen i lyset

skrått fra vinduet

en gang til

bare litt til nå

knokene hvitner

hver muskel spent

kast

glem skårene

du har sko på føttene

gå bare gå

fra en åpen slutt

til en åpen begynnelse

se deg ikke tilbake

(Inspirert av avslutningsscenen i "Gjøkeredet".)

Gjensyn

2008-08-30T05:13:00.000-07:00

Plutselig stod hun der bare. Hun banket ikke på, men jeg merket at hun var der. Det som forundret meg mest, var at hun så ut akkurat som forrige gang. Hun hadde ikke vokst. Øynene var like triste og søkende. Likevel smilte hun. Jeg ble usikker. Skulle jeg omfavne henne, eller overse henne. Hva ville være det beste for henne. Hva ville være best for meg. Kunne omsorg gi næring til ensomheten? Jeg følte meg med ett like liten og svak som henne, som om årene mellom oss var visket bort. Det lå en verden mellom oss, men likevel ikke.

Jeg strakte frem hånden, men trakk den fort tilbake. Ikke nå. Senere kanskje, men ikke nå. Først måtte jeg samle krefter, vite at jeg kunne tåle det. At hun kunne tåle det. Hva ville hun egentlig? Hvorfor kom hun til meg nå. Jeg kunne se rett igjennom henne, og synet skremte meg. Sårbarheten, ensomheten, frykten. Og jeg så hvor inderlig hun lengtet etter å få lov til å være liten. Hele skikkelsen ropte etter å bli holdt av sterke armer, og etter å gråte seg tom på en voksen skulder. Ordløst fortalte hun meg om ansvaret hun ikke maktet å bære, om kravene hun ikke klarte å leve opp til, om behovet for å bli sett og elsket som den hun var. Som den hun enda er.

Hun var sliten av å strekke seg, sliten av å vokse, sliten av å prestere, sliten av å tenke glade tanker. Når kan jeg hvile, spurte øynene? Hvor kan jeg hvile? Nå begynte hun å gråte også.

Å, som jeg lengtet etter å løfte henne opp og holde henne inntil meg, men jeg visste at det ikke var min oppgave. Jeg manglet styrken til å bære henne, evnen til å se henne og visdommen til å gi henne det hun trengte. -Unnskyld, hvisket jeg. Jeg snudde meg og ville gå, men da slo hun armene rundt beina mine og holdt meg fast. Hun var sterkere enn jeg trodde, og jeg greide ikke å forlate henne. Og jeg tenkte at selv om jeg ikke var i stand til å hjelpe henne, så kunne jeg hjelpe henne å finne noen. Hun tok hånden min, og så gikk vi videre sammen. Jeg hadde ikke noe å gi, men kanskje kunne jeg lære noe. Kanskje var det jeg som trengte henne.

Ny dag, nye dager

2008-08-29T02:19:00.000-07:00

Hvile fra tanker

jeg selv ikke forstår å tolke

fred midt i en verden

der noen

mennesket

satte krig og død

på dagsordenen

glede over en kopp kaffe

i selskap med en melkekopp

en tidlig morgen ny

mens høsttåken ligger

tett rundt veggene mine

alt dette i det ene ordet

nåde

Fremdrift

2008-08-28T01:53:00.000-07:00

Trærne langs stien

innover

noen spirende grønnkledte

andre råtnende brune

noen døde grå

mot uoppdagede perler

skriver jeg meg frem

til den skogkledte freden

som venter der inne

ved bekken som aldri hviler

finne hvile

Galaktisk

2008-08-26T04:00:00.000-07:00

Blant millioner og milliarder
finne den ene
å dele livet
ja øyeblikkene med

finne hendene
nettopp de to
å holde
gjennom årstidenes skiftninger

finne viljen
denne enes vilje
til å gå sammen
nå og videre
mens dagene man har igjen
en dag vil telle færre
enn de som ligger bak

finne styrken
i det å være

to ensomme stjerner
som holder hverandre i hendene

Tilflukt

2008-07-12T07:23:00.000-07:00

fremdeles fastlåst

i forestillinger

men søkende etter Sannhet

i meg

bak og gjennom

skjulte motiver

falsk trøst

og innbilte behov

kan jeg finne noe

eller noen

som ikke er meg

bortenfor men likevel

nær

og bli møtt

når jeg våger

å møte meg selv

En bønn

2008-05-08T23:08:00.000-07:00

Løft blikket mitt

høyere, renere

fest det

på deg

Led tanken min

og hold den fanget

for alltid

i deg

Og hjertet mitt

gjør det større

så det kan romme mer

av deg

Da tøyler du også tungen min

så den taler ord

kjærlige, vennlige

fra deg

mens føttene mine

føres på dine stier

så jeg hver time kan leve

for deg

for deg alene

Vår II

2008-03-29T05:45:00.000-07:00

naturen holder pusten

ventende

lengtende

liv

våkner fra vintersøvnen

vender ansiktet mot solen

varme vinder varsler

sommerens ankomst

snart

bildet

2008-02-22T01:17:00.000-08:00

det var snart helt

bare små hull

her og der

og noen av brikkene passet

nesten perfekt

ser du det ikke? sa du

da så jeg

og jeg rev alt fra hverandre

kastet det fra meg

haugen på gulvet ble stor

jeg tenkte: jeg skal bruke tid

velge ut de fineste

lage et nytt bilde

bare et bittelite et

men nå lar jeg alt ligge

fortsetter å leve

stopper opp av og til

i undring

og bare ser

smiler og går videre

Ta plass i regissørstolen

2008-02-21T00:36:00.000-08:00

Hvem skal bestemme

og hva skal få styre?

Det ytre, det indre

de andre, deg selv?

De fleste, de mektige,

sterke og store?

Til slutt må du svare

for alt likevel

Er du svak lar du kanskje

en annen få velge

styre og manipulere

ditt valg

Du kan ikke leve

som blind og bevisstløs

Din sjel er for dyr

til å legges for salg!

Skyld heller ikke

på det som ble gitt deg

av oppturer, nedturer

gleder og savn

Regien på livet

ble gitt deg til eie

valg må signeres

med ditt eget navn

(Skrevet for mange år siden)

vår

2008-02-18T13:42:00.000-08:00

når det regner

og tåken ligger tett

rundt husene

over takene

kan en lengte og vente

på at våren snart skal komme

virvlende, rislende

innunder huden

finne veien inn i blodbanene

løsne stramme knuter

synge om solrike morgener

hviske om varme kvelder

kom!

(Foto: E)

også etterpå blåser vinden

2007-11-22T14:31:00.000-08:00

så går en time

dager

uker

vi puster

reiser oss

og går videre

beveger oss

og er til

som blomstene

på det stille stedet

der vi tok farvel

og det store treet

står der og lever

vinter som sommer

fred

Englan dine

2007-06-21T07:21:00.000-07:00

Du e ikke alein

Æ sjer englan du har fått

dæm e her no rundt senga

og ønske dæ alt godt

Ei sitt ved siden av dæ

ho held hånda di i si

ho sjer på dæ og ønske

mer enn alt at du kan bli

Med øyan full av tåra

en engel snur sæ bort

det e så urettferdig

tida kjæm så alt for fort

No tenke dæm tebake

på stunda som dåkk delt

et liv har mange brikka

ditt bilde e snart helt

Med blikk og ord og varme

e englan dine hær

dæm siste dyrebare timan

vil dæm alle vær dæ nær

Du e ikke alein

det her va tida du skull få

du har mange engla rundt dæ

og kanskje nånn vi itj kan sjå

Minus og pluss

2007-02-13T11:58:00.000-08:00

I minus og pluss

vil jeg lytte og lære

hver dag vil jeg være hos deg

i kulde og mildvær

jeg lever i lyset

og kjenner at du møter meg

I tillit til deg

vil jeg ta imot dagen

la fortiden hvile, vente og be

fremtiden kommer

et øyeblikk av gangen

frykten blir borte, du lar meg få se

På den andre sida

2006-11-01T12:42:00.000-08:00

Du puste og tida står still

sjøl om øyeblikk kjæm

for så å forsvinn

Rommet er fylt av en underlig fred

og snart e tida inn

Ikke bare for dæ

men for all oss som sitt her

i ring rundt ei seng

sjøl om du e den som ska reis herfra først

så kjæm vi etter om ikke så leng

En dag skal mine

hold fast i mi hånd

og en dag må mine gi slipp på mæ

Vi møtes på den andre sida

og evigheten den skal vi del med dæ

...

Vi savne dæ, Olaf

smilet og varmen

men du har det godt, du har komme frem

besøket ditt her det e over

du kvile og no e du hjem

i nådens lys

2006-10-24T04:10:00.000-07:00

fra hver sin side

ser de demningen briste

idet de første steinene faller

og ordene

flommer utover

da ser de hverandre

på nytt

gjennom ruinene

den ene blir båret

til den andres side

sammen sår de

i fruktbar jord

og huset,

deres hus,

kan aldri i evighet falle

Ord til deg

2006-08-22T14:19:00.000-07:00

Fylt av undring og ærefrykt
i taushet hjertet skjelver
i møte med høyere tanker
den høyestes ord

for aldri aldri
vender de tomt tilbake
de mektige ord
fra Herrens munn

hellige er de
åpenbarte hemmeligheter

gjem dem, bevar dem
hvisk en takk til han som gir
fra din ånd til hans
en ny sang

for du er her
ditt Ord i mitt hjerte
og jeg vet hva glede er

stumme steiner

2006-08-16T02:12:00.000-07:00

du hiver etter pusten

på toppen av lungene

uten mer å gå på

etter et livslangt maratonløp

med eviglange stigninger

på bratte stier i ulendt terreng

du finner

ingen hvile

ingen ro

men vit at du kan stanse

akkurat her

akkurat nå

ta dype drag

i den rene fjelluften

som finner veien

inn i trette lunger

og helt inn i sjelen

så friskt blod igjen kan strømme

fra hjertet

gjennom årene

til ørene, til øynene, til synet

og se

steinene du navigerte etter

har ingenting å si deg

de er stumme

ingenting har de å si

i seg selv

la Han løfte blikket

over steinene

over de høye fjellene

vi har bare ett par øyne

må de alltid se

i lyset fra Ham

Løftet

2006-06-28T03:45:00.000-07:00

Hva om du gikk

og alt jeg fikk se

var ryggen din

som ble mindre og mindre

i takt med håpet

du ville høre meg falle

og snu deg for å se

skrammene i pannen

forvirringen, spørsmålet i blikket

hvem er du

egentlig?

Men hos deg

er ingen skiftende skygge

i går var du

den du er

i dag, i morgen

og ingenting behøver jeg frykte

Speil

2006-05-30T05:08:00.000-07:00

Med stødige skritt gå

med vann under føttene

Et øyeblikks tvil

gir flakkende blikk

du speiles i vann

møter øyne av frykt

for hva er du

uten meg du vakler

Men før du synker

ja alltid før

er livbøyen der

og du klamrer deg fast

til min hånd

mine øyne

viser deg mitt bilde

jeg ser deg

og du ser

ditt sanne jeg

i meg

(U)fred

2006-05-30T02:55:00.000-07:00

Fred

vil du finne fred

du søker

roper etter den

uten ord

uten stemme

fra ditt hjerte

for ditt hjerte

som gråter i skjul

dag som natt

men jeg

ser deg

og min nåde

favner deg

alt ditt

Det er du

som må gi slipp

la det fare

la deg

Jeg er her og tar imot

Stup

2006-05-20T01:43:00.000-07:00

Jeg tar deg imot når du faller
om du endelig våger å be
jeg står her med armene åpne
om du slipper taket i kveld

Jeg vil finne deg om du leter
du kan gjemme deg her hos meg
jeg vil se etter deg bak din skygge
når du ikke finner frem selv

Og når ropet ditt kveles av tanker
vil jeg tale et språk du forstår
du vil se at du aldri kan evne
å bli noen annen enn deg

Du får se det i øynene mine
det du ønsker å se mer enn alt
jeg vil gi deg de ord som du trenger
når du mister deg selv til meg

(Bildet tok jeg på Ulvøya (Hitra), mars 2006)

Tro i tvil

2006-05-11T06:14:00.000-07:00

Når tvilen føles nærmere

enn noe annet her

så se deg ikke rådvill rundt

men vit at han er nær

For det du tror er fare

er beviset på din tro

det lille frø som i hans hånd

må være for å gro

I skyggen av det store tre

der skal du barn få hvile

for han er den som skaper vekst

han lar deg tro og tvile

(Les mer om tro og tvil her)

Pottemakeren

2006-05-09T06:23:00.000-07:00

Du fant noen skår

og limte dem sammen

Nå har du gjort ditt

ditt beste min venn

men skjøtene gaper

som åpne sår

Gi nå alt til pottemakeren

han som ga leiren form

han som skapte

kan gjøre deg hel igjen

selv arrene blir borte bare

i dine tanker finnes de

som skygger

og bare der

i hans hender

hører du til

i hans hender

Favntatt

2006-04-29T04:50:00.000-07:00

min elskedes kjærtegn

er balsam for hjertet

utilslørt

salve som lindrer

ordene

favntak

å gjemme seg i

uten stengsler som hindrer

hans nærvær

beruser meg

dag etter dag

han rekker meg vin

lar meg drikke

han holder meg fast

han holder meg nå og

i morgen

han slipper meg ikke

I saw you

2006-04-21T03:26:00.000-07:00

I saw you before you came into this world

I saw you the first time you cried

I saw you when you were so tiny and helpless

I've held you since you were a little child

I see you in times when you do not see me

I'm right here and holding your hand

I see you when you are alone in the shadows

I see you when hope blows away like sand

I saw you in times of laughter and dance

I know all the things that brought hurt and pain

I saw you when you gave up trusting in me

I heard you when you cried: It's all in vain

I see every tear you let out from your eyes

I see all the ones that you bind

And even though you say you can not hear me

I'm whispering words to comfort your mind

Open your eyes, see that I'm right beside you

Open your heart now, and feel that I'm near

Open up now for the words that I give you

I'll never leave you, I'll always be here

Skaperkraft

2006-04-21T02:35:00.000-07:00

Gi meg det!

Gjør elven vid

for strømmer

mellom evighet og tid

for vi lever

ikke av brød alene

Ord berører

strenger svinger

i den ene

for den ene

med i klangen fra

det første morgengry

er skaperkraften

som gir liv på ny

Innhøstingen

2006-02-06T07:23:00.000-08:00

Det er kveld. Blikket mitt følger et blad som har revet seg løs fra et av trærne i eplehagen. Kledd i en fargerik drakt, virvler det rundt, i uforutsigbare svev og hopp. Høstens friske pust hvisker: «Kom!», og jeg ser flere blader, som til nå har klamret seg fast. De slipper taket og seiler bekymringsløst av sted dit vinden fører dem. Gule, oransje og røde dansere som alle følger sin egen vei mellom de store trærne. Scenen som utspiller seg foran meg, er vakrere enn noe jeg har sett før. Som en perfekt koreografert ballett eller et bilde malt av en stor kunstner. Jeg blir et øyeblikk stående og se. Lytter til den gode stillheten, og kan nesten høre toner fra musikken som bladene ledes av.

Jeg river meg løs og går oppover mot huset. Jeg banker på og døren åpnes med det samme. Som om de ventet på meg. Som om de visste at jeg ville komme. De smiler, både Johannes og Hanna. Før jeg rekker å si noe, inviterer de meg inn. Bordet er dekket til kveldsmat. Det dufter av nybakt brød og modne epler. «Du spiser med oss,» sier Hanna. Hun spør ikke. Sier bare at det er sånn skal det være.

Vi sitter sammen i taushet en stund. Det er godt. Fra plassen min ved vinduet, kan jeg se eplehagen og elva som svinger seg nedover dalen langs foten av fjellet. Lenger oppe går den sine egne veier, i kriker og kroker skapt av lunefulle skiftninger i vær og vind, men her kryper den så tett inntil bergveggen at det ser ut som den har søkt ly der. Kveldssola drypper ned i vannet, og det er som om fargene fra den smelter sammen med løvet i hagen. Jeg kan ikke la være å tenke på kunstneren igjen. «Det er et vakkert bilde,» sier Johannes, som om han kunne lese tankene mine. «Ja,» svarer jeg, og møter blikket hans. Øynene er kloke og utstråler varme. Det er godt å bli sett av slike øyne.

Så sier jeg hvorfor jeg har kommet. «Jeg tenkte jeg skulle tilby meg å hjelpe dere fremover. Hører det er mangel på arbeidskraft denne høsten.» De ser på hverandre. Det er tydelig at de blir glade. Johannes sier at de aldri har opplevd en lignende høst. Trærne har aldri båret mer frukt, og de mange buskene bak huset er fulle av bær. Det er mye som skal gjøres. «Men kan du ta det fri fra ditt da?» sier den gamle mannen. «Du har jo så mye på gang du. Strever vel med å få tiden til å strekke til. Og hva med det siste prosjektet ditt. Det hørtes jo veldig stort og flott ut. Ble det ikke noe av det?» Jeg ser ned i bordet. Kjenner meg med ett litt skamfull. Han har rett. Jeg hadde så mye å gjøre at jeg bare en sjelden gang hadde tid til å komme opp hit til gården. Og de få gangene jeg gjorde det satt jeg vel bare og snakket om meg og mitt. Jeg skulle ha kommet før.

Jeg trekker pusten dypt og svarer: «Jeg er ferdig med det livet nå.» Så blir jeg sittende å studere kaffekoppen min. Den er nesten tom. Kjenner at jeg gruer meg til å løfte blikket. Hva tenker de egentlig om meg? Inni meg gjentar jeg den samme setningen gang på gang. Jeg skulle ha kommet før. Jeg skulle ha kommet før. Stillheten er ikke god lenger. Jeg reiser meg brått, og i det samme velter jeg kaffekoppen. Den faller i gulvet, og går i stykker. Hanken ligger et stykke bortenfor koppen, og selve koppen er også delt i flere biter. Før jeg rekker å beklage, er Hanna der og tørker opp. «Ikke tenk mer på det,» sier hun. Johannes fyller en ny kopp, og setter den foran meg. «Du er her nå,» sier han. Stemmen er mild. Øynene også. Og det har de alltid vært.

Til deg, du ukjente lille

2006-02-03T06:08:00.000-08:00

Jeg gråter

for jeg vil løfte deg opp

holde deg inntil meg,

stryke forsiktig

hviske at alt skal bli bra.

Gi deg mat, medisiner

omsorg og varme,

alt det et barn skal ha.

Jeg gråter

for deg, du ukjente lille

du er svak og alene

sulten og trett,

døden vil kreve og ta.

Jeg forstår ikke, Gud,

hvorfor lot du det skje?

Hvor var dine engler da?

Jeg gråter

jeg var ikke der da du trengte,

en venn og en hjelper,

en mor eller far.

Jeg tror kanskje en sendte bud,

men ører og hjerter

var lukket og stengt.

Hvor var dine tjenere, Gud?

Jeg gråter,

forsøker å stenge det ute

må holde det unna

det gjør alt for vondt,

det finnes så mange små.

Gud, lær meg å lytte

så jeg alltid vet

hvor du vil lede meg nå.

(03.02.2006)

...

Kjære Gud, jeg har det godt

Rom for mer (novelle)

2006-02-03T04:10:00.000-08:00

Jeg setter kaffekoppen inn i oppvaskmaskina. Lukker den igjen. Tørker av kjøkkenbenken mens jeg kjenner at jeg trenger luft. Går ut i gangen, tar på meg jakka, finner frem nøklene. Velger de sorte,vanntette skoene. Det regner visst i dag. Jeg åpner døra, går ut, lukker døra og låser den. Hele tiden tenker jeg: Detaljer, detaljer, detaljer. Hodet er fullt av dem, og av alt mulig annet. Filmen jeg så i går, den lille døde jenta de snakket om på nyhetene, noe jeg leste i et blad om at hver femte jente og hver tiende gutt i verden har blitt utsatt for seksuelle overgrep, avisopplaget om han som var blitt uskyldig dømt for mord. Tanken på alt jeg skulle ha gjort, alle de jeg skulle ringt til, dratt på besøk til. Tenker at jeg sitter for mye inne, at jeg ikke gjør noe med alt det som jeg kan gjøre noe med. Det er godt å komme ut.

Jeg vet ikke hvor jeg skal. Tenker at jeg bare får gå, og se hvor jeg havner hen. Går nedover veien. Har gått her så mange ganger før. Forbi alle husene jeg kjenner så godt. Fra utsiden. Kjenner noen av dem som bor innenfor veggene, men langt ifra alle. Eller jeg kjenner vel knapt noen. Jeg vet hvem de er, burde jeg kanskje heller si. Men det stemmer egentlig ikke det heller.

Ut fra det gule huset nederst ved den store furua, kommer det ei gammel dame. Det er fru Pettersen. Vi pleier å hilse. «Hvordan har du det?» spør hun. Jeg svarer bare bra, og sender spørsmålet tilbake. Joda. Alt står bra til med henne også. Jeg må hilse hjem, sier hun. Joda, det skal jeg gjøre. Jeg går videre. Hvor hun skal, vet jeg ikke.

Nesten uten at jeg merker det, går jeg opp mot Utsikten. Egentlig er jeg trøtt. Kunne sikkert trengt å sove litt lenger. Men jeg er for rastløs. Umulig å finne roen på sofaen eller i senga. Kjenner at det er ikke så verst å gå heller. Nå gjør jeg i hvert fall noe.

Det er ikke så mange andre ute så tidlig en lørdag formiddag. I hvert fall ikke i skogen. Det står en sykkel nede ved parkeringsplassen, men den har stått der i mange måneder. Det er ingen biler å se. Jeg går innover, tar av fra skogsveien. Velger den gamle stien i dag.

Det regner ganske mye, men jeg kjenner at det ikke bryr meg noe særlig. Jakka holder mesteparten av vannet ute, og det er ikke spesielt kaldt. Regnet får frem flere nyanser i naturen. Alle luktene, lydene og fargene rundt meg, gir meg en slags indre ro. Det lukter vått og rent, skoene lager fine sjvuppe-lyder mens jeg går, og rundt meg er det grønt. Grønt som bare regnfull skog kan bli. Og som alltid, spør jeg meg selv hvorfor jeg ikke kommer hit oftere. Det er godt å være her. Fredfullt. Hodet føles også lettere nå. Jeg kjenner at jeg er åpen for nye inntrykk. Det er rom for mer. Nyhetene fra kvelden før, blir som fjerne minner. Det er for sent uansett. Hun er død. Jeg kan ikke redde henne. Verden er grusom, og det gjør vondt å tenke på det. Men så kan ikke jeg frelse den. Og selv om jeg vet at det finnes millioner av andre som trenger hjelp, så lar jeg det ligge nå.

Jeg stopper opp litt. Venter til pulsen roer seg litt. Så bærer føttene meg videre gjennom det grønne rommet, mens tankene mine går til fru Pettersen. Knapt hundre meter er det fra døra mi til døra hennes, og sånn har det vært i mange år. Likevel vet jeg ikke en gang hva hun heter. Bortsett fra fru Pettersen da. Jeg vet at mannen hennes døde i kreft, at hun har en datter i Sverige, men det er omtrent alt jeg vet også. Alltid når vi treffer på hverandre, spør hun hvordan jeg har det. Av og til spør jeg henne også, men ikke én gang har jeg forventet å få annet enn «bare bra» til svar.

Jeg har kommet opp på toppen nå. Setter meg ikke ned på benken. Regnet får meg til å la være. Av gammel vane skriver jeg navnet mitt i boka. Vet ikke hvorfor. Jeg trenger da ikke bevise at jeg har vært her oppe for noen. Jeg er her nå. Det er det som betyr noe. Det er nå som betyr noe. Jeg ser utover stedet der jeg bor, og enda lenger. Og det gjør godt å se langt. Se lenger enn til mine egne fortrekte gardiner. Jeg ser det gamle, gule huset ved den store furua, og jeg kjenner at det er på tide å gå nedover igjen.

Jeg småløper gjennom skogen, passerer parkeringsplassen med den gjenglemte sykkelen og snart er jeg nede ved postkassene. Det ligger noen brev og venter på meg, men de får vente litt til. Nede i bakken ser jeg ei dame som bærer på to tunge handleposer. Jeg krysser veien og går henne i møte.

(02.02.2006)