Rom for mer (novelle)

Jeg setter kaffekoppen inn i oppvaskmaskina. Lukker den igjen. Tørker av kjøkkenbenken mens jeg kjenner at jeg trenger luft. Går ut i gangen, tar på meg jakka, finner frem nøklene. Velger de sorte,vanntette skoene. Det regner visst i dag. Jeg åpner døra, går ut, lukker døra og låser den. Hele tiden tenker jeg: Detaljer, detaljer, detaljer. Hodet er fullt av dem, og av alt mulig annet. Filmen jeg så i går, den lille døde jenta de snakket om på nyhetene, noe jeg leste i et blad om at hver femte jente og hver tiende gutt i verden har blitt utsatt for seksuelle overgrep, avisopplaget om han som var blitt uskyldig dømt for mord. Tanken på alt jeg skulle ha gjort, alle de jeg skulle ringt til, dratt på besøk til. Tenker at jeg sitter for mye inne, at jeg ikke gjør noe med alt det som jeg kan gjøre noe med. Det er godt å komme ut.

Jeg vet ikke hvor jeg skal. Tenker at jeg bare får gå, og se hvor jeg havner hen. Går nedover veien. Har gått her så mange ganger før. Forbi alle husene jeg kjenner så godt. Fra utsiden. Kjenner noen av dem som bor innenfor veggene, men langt ifra alle. Eller jeg kjenner vel knapt noen. Jeg vet hvem de er, burde jeg kanskje heller si. Men det stemmer egentlig ikke det heller.

Ut fra det gule huset nederst ved den store furua, kommer det ei gammel dame. Det er fru Pettersen. Vi pleier å hilse. «Hvordan har du det?» spør hun. Jeg svarer bare bra, og sender spørsmålet tilbake. Joda. Alt står bra til med henne også. Jeg må hilse hjem, sier hun. Joda, det skal jeg gjøre. Jeg går videre. Hvor hun skal, vet jeg ikke.

Nesten uten at jeg merker det, går jeg opp mot Utsikten. Egentlig er jeg trøtt. Kunne sikkert trengt å sove litt lenger. Men jeg er for rastløs. Umulig å finne roen på sofaen eller i senga. Kjenner at det er ikke så verst å gå heller. Nå gjør jeg i hvert fall noe.

Det er ikke så mange andre ute så tidlig en lørdag formiddag. I hvert fall ikke i skogen. Det står en sykkel nede ved parkeringsplassen, men den har stått der i mange måneder. Det er ingen biler å se. Jeg går innover, tar av fra skogsveien. Velger den gamle stien i dag.

Det regner ganske mye, men jeg kjenner at det ikke bryr meg noe særlig. Jakka holder mesteparten av vannet ute, og det er ikke spesielt kaldt. Regnet får frem flere nyanser i naturen. Alle luktene, lydene og fargene rundt meg, gir meg en slags indre ro. Det lukter vått og rent, skoene lager fine sjvuppe-lyder mens jeg går, og rundt meg er det grønt. Grønt som bare regnfull skog kan bli. Og som alltid, spør jeg meg selv hvorfor jeg ikke kommer hit oftere. Det er godt å være her. Fredfullt. Hodet føles også lettere nå. Jeg kjenner at jeg er åpen for nye inntrykk. Det er rom for mer. Nyhetene fra kvelden før, blir som fjerne minner. Det er for sent uansett. Hun er død. Jeg kan ikke redde henne. Verden er grusom, og det gjør vondt å tenke på det. Men så kan ikke jeg frelse den. Og selv om jeg vet at det finnes millioner av andre som trenger hjelp, så lar jeg det ligge nå.

Jeg stopper opp litt. Venter til pulsen roer seg litt. Så bærer føttene meg videre gjennom det grønne rommet, mens tankene mine går til fru Pettersen. Knapt hundre meter er det fra døra mi til døra hennes, og sånn har det vært i mange år. Likevel vet jeg ikke en gang hva hun heter. Bortsett fra fru Pettersen da. Jeg vet at mannen hennes døde i kreft, at hun har en datter i Sverige, men det er omtrent alt jeg vet også. Alltid når vi treffer på hverandre, spør hun hvordan jeg har det. Av og til spør jeg henne også, men ikke én gang har jeg forventet å få annet enn «bare bra» til svar.

Jeg har kommet opp på toppen nå. Setter meg ikke ned på benken. Regnet får meg til å la være. Av gammel vane skriver jeg navnet mitt i boka. Vet ikke hvorfor. Jeg trenger da ikke bevise at jeg har vært her oppe for noen. Jeg er her nå. Det er det som betyr noe. Det er nå som betyr noe. Jeg ser utover stedet der jeg bor, og enda lenger. Og det gjør godt å se langt. Se lenger enn til mine egne fortrekte gardiner. Jeg ser det gamle, gule huset ved den store furua, og jeg kjenner at det er på tide å gå nedover igjen.

Jeg småløper gjennom skogen, passerer parkeringsplassen med den gjenglemte sykkelen og snart er jeg nede ved postkassene. Det ligger noen brev og venter på meg, men de får vente litt til. Nede i bakken ser jeg ei dame som bærer på to tunge handleposer. Jeg krysser veien og går henne i møte.

(02.02.2006)