Innhøstingen

Det er kveld. Blikket mitt følger et blad som har revet seg løs fra et av trærne i eplehagen. Kledd i en fargerik drakt, virvler det rundt, i uforutsigbare svev og hopp. Høstens friske pust hvisker: «Kom!», og jeg ser flere blader, som til nå har klamret seg fast. De slipper taket og seiler bekymringsløst av sted dit vinden fører dem. Gule, oransje og røde dansere som alle følger sin egen vei mellom de store trærne. Scenen som utspiller seg foran meg, er vakrere enn noe jeg har sett før. Som en perfekt koreografert ballett eller et bilde malt av en stor kunstner. Jeg blir et øyeblikk stående og se. Lytter til den gode stillheten, og kan nesten høre toner fra musikken som bladene ledes av.

Jeg river meg løs og går oppover mot huset. Jeg banker på og døren åpnes med det samme. Som om de ventet på meg. Som om de visste at jeg ville komme. De smiler, både Johannes og Hanna. Før jeg rekker å si noe, inviterer de meg inn. Bordet er dekket til kveldsmat. Det dufter av nybakt brød og modne epler. «Du spiser med oss,» sier Hanna. Hun spør ikke. Sier bare at det er sånn skal det være.

Vi sitter sammen i taushet en stund. Det er godt. Fra plassen min ved vinduet, kan jeg se eplehagen og elva som svinger seg nedover dalen langs foten av fjellet. Lenger oppe går den sine egne veier, i kriker og kroker skapt av lunefulle skiftninger i vær og vind, men her kryper den så tett inntil bergveggen at det ser ut som den har søkt ly der. Kveldssola drypper ned i vannet, og det er som om fargene fra den smelter sammen med løvet i hagen. Jeg kan ikke la være å tenke på kunstneren igjen. «Det er et vakkert bilde,» sier Johannes, som om han kunne lese tankene mine. «Ja,» svarer jeg, og møter blikket hans. Øynene er kloke og utstråler varme. Det er godt å bli sett av slike øyne.

Så sier jeg hvorfor jeg har kommet. «Jeg tenkte jeg skulle tilby meg å hjelpe dere fremover. Hører det er mangel på arbeidskraft denne høsten.» De ser på hverandre. Det er tydelig at de blir glade. Johannes sier at de aldri har opplevd en lignende høst. Trærne har aldri båret mer frukt, og de mange buskene bak huset er fulle av bær. Det er mye som skal gjøres. «Men kan du ta det fri fra ditt da?» sier den gamle mannen. «Du har jo så mye på gang du. Strever vel med å få tiden til å strekke til. Og hva med det siste prosjektet ditt. Det hørtes jo veldig stort og flott ut. Ble det ikke noe av det?» Jeg ser ned i bordet. Kjenner meg med ett litt skamfull. Han har rett. Jeg hadde så mye å gjøre at jeg bare en sjelden gang hadde tid til å komme opp hit til gården. Og de få gangene jeg gjorde det satt jeg vel bare og snakket om meg og mitt. Jeg skulle ha kommet før.

Jeg trekker pusten dypt og svarer: «Jeg er ferdig med det livet nå.» Så blir jeg sittende å studere kaffekoppen min. Den er nesten tom. Kjenner at jeg gruer meg til å løfte blikket. Hva tenker de egentlig om meg? Inni meg gjentar jeg den samme setningen gang på gang. Jeg skulle ha kommet før. Jeg skulle ha kommet før. Stillheten er ikke god lenger. Jeg reiser meg brått, og i det samme velter jeg kaffekoppen. Den faller i gulvet, og går i stykker. Hanken ligger et stykke bortenfor koppen, og selve koppen er også delt i flere biter. Før jeg rekker å beklage, er Hanna der og tørker opp. «Ikke tenk mer på det,» sier hun. Johannes fyller en ny kopp, og setter den foran meg. «Du er her nå,» sier han. Stemmen er mild. Øynene også. Og det har de alltid vært.